Kommende og tidligere arrangementer

Vi har fått oss en ny side med oversikt over kommende og tidligere arrangementer. Ta en titt innom og meld deg på. 

Jesus gir ikke privattimer

«Dere er verdens lys», sa Jesus. I vår individualiserte verden hører vi isteden «Dere er verdens mange lys». Du er lys, du er lys, og du er lys. Norsk grammatikk stikker kjepper i julene for Jesu lære her. Lys er jo lys både i entall og flertall. Men går du til grunnteksten vil du finne ordet i entall. «Dere er verdens (ene) lys». Det er Kirken med stor K som er verdens lys. Det kristne fellesskapet.

Kristen tro og praksis har alltid vært uløselig knyttet til fellesskapet. Så tett knyttet er disse at det ikke er helt på jordet å si at man ikke kan praktisere troen alene. Det er klart du kan tro alene, be alene og lese Bibelen alene (sant og si har privat Bibellesning kun vært mulige i noen få hundre år) men du verden hvor mye du vil gå glipp av om du planlegger å gå veien alene.

Hvordan skal du for eksempel forholde deg til alle Bibeltekstene som sier «Dere» og «Hverandre»?

100 ganger vil du kommer over «Hverandre» i NT. ”Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.”(Rom 12,10). ”Ta derfor imot hverandre, slik Kristus har tatt imot oss, til Guds ære.” (Rom 15,7). ”Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus.” (Ef 4,32).”Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten dekker over en mengde synder.” (1.Pet 4,7). ”Ingen har noen gang sett Gud; men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.” (1.Joh 4,12). Det er ikke like lett å elske hverandre i entall.

Om man ser på kristenlivet som livslang trening i å la Guds nåde og kjærlighet få vokse i seg slik at det konsekvenser for hjerte, hender, føtter, og lommebok, vil man raskt forstå hvor viktig det er å være en del av et treningsfellesskap. Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til fysisk trening. Jeg vet at jeg trenger det for å holde meg i form, men dørstokkmila er ofte lengre enn noen gang i forkant av en joggetur, særlig når det er lenge siden forrige gang. I det siste har jeg oppdaget hvor utrolig mye lettere det er å være med på organisert gruppetrening. Det blir lettere å komme seg over dørstokken, og jeg vet at det er en gulrot i vente på andre siden av makspulsen: Badstuen.

Skal du hevde deg i en idrett kommer du ikke unna forplikende treningsfellesskap. Forpliktelsen og hjelpen og støtten fra trenere og treningspartnere er essensiell for å kunne nå toppen. Nå må vi for all del holde oss unna åndelige konkurranser som kristne, men mekanismene for vekst og modning er de samme innen åndelig trening: Alenetrening er mest slitsomt – å trene sammen er gøy. Alene er det lett å fordømme seg selv – i fellesskapet finnes det støtte og hjelp. Alene hopper man oftere over en treningsøkt – fellesskapet forplikter på en sunn måte. Alene orker man mindre enn om du har noen som heier deg fram. Forkynneren har sett det samme: «Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp.» (Fork 4,8-10)

I SubStans driver vi blant annet med askese, eller åndelig trening om du vil. Åndelig trening har ikke stått særlig høyt på kirkens agenda på en god stund, men historisk har det vært en viktig del av kristenlivet. Askese, som betyr øvelse eller trening, har vært en del av kirkens praksis helt siden tidenes kirkemorgen og er på mange måter kirkens åndelige parallell til fysisk trening.

Paulus bruker flere ganger sportsmetaforer når han snakker om kristen forsakelse og innsatsvilje: Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal falle igjennom. (1.Kor 9,25-27)

I SubStans trener vi på å leve enklere, vi trener på forsoning og tilgivelse, vi trener på ulike former for bønn, vi trener oss i å sette undertrykte fri, vi trener på å hvile, vi øver oss i avholdenhet fra mobiler, internett, oversosialisering osv, og vi trener på å gi og ta i mot. Det kan i blant være så konkret og enkelt som å trene på å lage sunn og bærekraftig mat fra bånn av (Se eksperimentet Mat med SubStans).

Kirken har i lang tid hatt et sterkt fokus på Jesus som frelser og Herre, samtidig som Jesu rolle som Mester og lærer har havnet i bakevja. Så lenge vi bare ser på Jesus som vår personlige frelser vil det være mulig å fortsette den privatiserte trospraksisen. Men om vi ønsker å melde oss opp som elev og disippel av Rabbi Jesus er vi nødt til å forholde oss til de andre i klassen. Jesus gir nemlig ikke privattimer. Og på hans skole er du minst like mye i treningslokalet som på skolebenken. Det hjelper nemlig lite om du kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, men ikke har kjærlighet (1 Kor 13,2). Og kjærligheten er ikke abstrakt. Den står til knes i gjørme. Den gir sultne mat, nakne klær, setter undertrykte fri, og arbeider for fred og forsoning. Dette må vi øve på sammen. Og jeg tror det var derfor at Jesus sendte disiplene ut to og to.

Det er nok mulig å leve ut troen utenfor fellesskapet, men jeg velger å snu opp ned på spørsmålet: Ville du valgt å fortsette å jogge alene rundt i vintersørpe hvis Sats hadde tilbudt deg gratis meldemsskap ut livet?

Artikkelen er forfattet av Stian Kilde Aarebrot for Ungdomsarbeid.no

Hjelp til fasten

Kirkens nødhjelp har en hjelpende side for de som trenger å konkretisere fastetiden. På “Mitt fasteforsett” kan du velge deg noe du vil faste fra, regne ut hva du vil spare på fastingen og gi pengene til Kirkens nødhjelps arbeid. Slett ikke dumt.

En fasteblogg er født

Undertegnede var i Holmlia menighet på søndag for å tale om faste og åndeliug gruppetrening, i forbindelse med at fastetiden nærmet seg med storskritt (den begynte vel i dag? Jeg er fremdeles litt uerfaren i kirkeåret). Korsveiprest Tone Stangeland Kaufman jobber i et halvtidsvikariat der for tiden, og nå i fastetiden skal menigheten trene sammen med utgangspunkt i Korsveis fire veivisere: Søke Jesus Kristus – når fokuset forstyrres, Bygge fellesskap – når egoismen styrer og splitter, Leve enklere – når tidsklemme og grådighet tar tak, Fremme rettferdighet – fordi uretten roper fra jorden mot himmelen…og Gud har valgt side.

I forbindelse med menighetens fastetid har Tone og co opprettet en fasteblogg, som jeg allerede ivrig følger. Så herved er anbefalingen gitt. Ta en titt på bloggen da vel!

Sacred Space

Det er ikke alltid like lett å finne tid og sted for daglig bønn. Noen har det nærmest i blodet, mens anndre (som meg) føler seg mer som afrikanske turister i Jotunheimen. (Men det er selvfølgelig ingenting i veien for å bli god på ski selv om du begynner som 30-åring).

Sacred Space er et genialt bønneverktøy. Siden er drevet av noen irske jesuitter og har et brukergrensesnitt som gir ro bare ved å se på siden (for å overdrive litt). Siden tar deg med gjennom forskjellige bønneøvelser: Ta inn Guds tilstedeværelse, takke/be for frihet for seg selv og andre, tilbakeblikk med Gud, Bibellesning, samtale med Jesus, og en kort avslutning. Hver seksjon har også en lengre guide om man skulle ha behov for det.

Jeg kjenner at jeg er noe ambivalent i forhold til det å sitte med en skjerm foran meg som skal guide meg i bønnelivet mitt. Tenker nok at mange som meg hadde hatt best av å slå av maskin og forlate kontoret, men realisten i meg sier at dette kanskje er kompromisset som kan få meg til å takle skigåing i Jotunheimen.

Jesusdojo i San Francisco: Abolition

Til høsten setter SubStans opp sin egen Jesusdojo om moderne slaveri. Jeg var med på noe lignende i ReImagine høsten 2008, og nedenfor kan du lese artikkelen jeg skrev i  STREK (bli abonnent) om dojoen.

Av Stian B. Kilde Aarebrot

ReIMAGINE-bevegelsen i San Francisco arbeider for åndelig vekst med gjørme til knærne. Her er faste og kamp mot slaveri to sider av samme sak.

I et lite rom midt i fattigstrøket Tenderloin sitter en gruppe mennesker i sirkel for å mobilisere til kamp mot slaveriet, slik det utspiller seg på 2000-tallet. Sex-trafikk. Barnearbeid. Illegale innvandrere som jobber under slavekår.
- Men gjør vi egentlig dette i Jesu navn, er det en som spør.
- Altså, hvis folk vi hjelper ikke kommer til tro og de til slutt ender i helvete allikevel, da er jo all sosial hjelp forgjeves?
Alle tier.
Til lederen for ReIMGINE, Mark Scandrette, tar ordet.
- Vi vil følge Mesteren. Han viste oss med livet sitt at vi skal hjelpe de fattige og utstøtte og sette fanger fri. Det var ingen betingelser hos Jesus, og han gav det ultimale offer til slutt, for å sette oss alle fri.

Ei jente reiser seg opp og presenterer seg. Hun heter Sarah og sitter i staben for ReIMAGINE og skal skal lede workshopen. Hun åpner en Bibel og begynner å lese. “The Spirit of the Lord is upon me, because he has anointed me to bring good news to the poor. He has sent me to proclaim release to the captives and recovery of sight to the blind, to let the oppressed go free, to proclaim the year of the Lord’s favour.”

Det er stille i rommet.
Hun leser teksten en gang til.
Neste gang den leses ber hun deltagerne om å lytte etter ord som stikker ut av teksten.
Ved tredje lesning skal de kjenne etter hvilke følelser som dukker opp underveis.
- Denne måten å lese bibelen på kalles Lectio Divina, sier Sarah.
Så åpnes det for samtale. Hvilke ord dukket opp? Rettferdighet, svarer en. Folk nikker.
Mark Scandrette tar over. – Nå har vi alle hørt ordet. Men det er viktig å ikke bare høre, men også gjøre. I seks uker skal vi ha en Jesus-dojo. I japansk kampsport er en dojo et ”treningssted der du lærer veien av en mester”. Jesus er vår mester. Vi skal lære hans vei. Mark sender rundt en kontrakt som hver enkelt utfordres til å undertegne. I den står det at de forplikter seg til å undersøke hvor varene de kjøper stammer fra, og kutte ut det som kan stamme fra slavearbeid. Dessuten skal de lese en bok om moderne slaveri og om hvordan det kan avskaffes. De skal komme presis. Og de skal melde fra på forhånd hvis de ikke kan komme. Dessuten skal de faste fra mat i de siste 24 timene før hver eneste tirsdagssamling. Fasten, sier Scandrette, er er en solidaritetshandling. Den skal understreke alvoret i dojoen.

Kampen for en bedre verden er ikke blitt oppfattet som kirkens domene, hevder initiativtakerne bak ReImagine. Organisasjonen ble startet opp i år 2000 som en reaksjon på dualismen mellom åndelig og verdslig de mener preger kirker i USA og Vesten for øvrig. Dette har ført til at mennesker som har vært opptatt av miljø- og fattigdomsproblematikk ofte har glidd bort fra kirken. Enten fordi de føler at det ikke er behov for dem der, eller rett og slett fordi de opplever at slike menigheter ikke anerkjenner deres engasjement.
Med base i San Francisco har ReIMAGINE som mål å integrere åndelig vekst, fellesskapsbygging, kunst og sosial aktivisme. Det er et typisk Emerging Church- initiativ. Emerging Church er en samlebetegnelse på strømninger som oppsto i USA og Storbritannia på slutten av 90-tallet. I dag er Emerging Church-nettverket en verdensomspennende bevegelse av små og ofte svært ulike kristne fellesskap. Ett av kjennetegnene på bevegelsen er at man ser åndelig liv og et aktivt engasjement for rettferdighet i verden som to sider av samme sak.

-Spørsmålet vi må stille oss er: ”Hva er egentlig evangeliet?”, sier Mark Scandrette i et intervju med STREK.
- Hvis det dreier seg om hvor jeg skal når jeg dør, så trenger vi ikke snakke mer om kampen for sosial rettferdiget. Men hvis evangeliet er Guds rike som er kommet nær og at Jesus er vår lærer for hvordan vi skal leve det nye livet, kan man ikke lenger dele opp åndelig engasjement og kampen for en bedre verden. I ReIMAGINE jobber vi med å bygge ned denne gamle spenningen.
Han utdyper: – Folk flest føler at de er nær Gud i tilbedelse, bibellesning eller i en forsamling der Den Hellige Ånd manifesterer seg . I den holistiske tilnærmingen finner du Gud også i skaperverket, i ansiktet til den hjemløse, de fattige og foreldreløse. Alt dette bærer Guds ansikt. Jesus var i tilbedelse når han vanket blant spedalske og prostituerte.

Et godt eksempel på den helhetlige tenkningen er at faste fra mat inngår i dojoen, som et middel i kampen mot slaveriet. Fasten blir noe mer enn en vei til individets åndelige modning. Dette er et godt eksempel på hvordan Emerging Church kretser henter inspirasjon fra oldkirkelig praksis. Shane Claiborne og Chris Haw skriver i boka ”Jesus For President” om apologeten Aristides. Han skrev i år 137 at hvis noen blant de kristne sultet, og de andre selv ikke hadde noe å unnvære, kunne de faste i to-tre dager til de hadde nok mat til alle.

- Hvorfor opplever så mange det som vanskelig å kombinere aktivisme for rettferdighet og et lidenskapelig forhold til Gud?

- Mye skyldes feil teologi, sier Mark Scandrette. – Men dette er ikke noe nytt. Det har alltid vært vanskelig for folk å elske både Gud og vår neste. Profetene i Det gamle testamente sa at du kan ikke elske Gud uten å bry deg om de som lider. Det Gud sier er at vi må bry oss om det han bryr seg om. Vi kan ikke være nære Gud uten at våre hjerter rammes av det som rammer hans hjerte.

I dojo’en denne tirsdagskvelden begynner Sarah å skissere opplegget for de neste ukene. De skal kartlegge trafficking-industrien i byen. Lese sexannonser. Gå innom mulige “slavesteder”, spane på dem over tid. En gruppe skal drive PR, vekke flest mulig for den skitne virksomheten,
- Den siste gruppa skal lage kunst som skal brukes til en stor kunstfest, hvor vi inviterer 150-200 venner til å drikke vin, spise ost og se på det vi har laget for å sette fokus på problemet. Her skal vi samle inn penger til organisasjoner som kjemper mot det moderne slaveriet.

Adam leder propagandagruppa. Etter ti minutter med brainstorming har de bestemt seg for å satse på å lage hjemmeside, distribuere kjøleskapmagneter og kaffekoppholdere med slagord og nettadressen på. Muligens male slagord på vegger i strøket, med maling som lar seg vaske bort. Hvis de tør.
- Kanskje jeg endelig får sjansen til å komme i fengsel for Jesus, spøker én av deltakerne.

Et annet kjennetegn ved Emerging Church bevegelsen er at den ofte unngår bruken av etablerte kristen-ord som menighet, kirke, kristen og pastor osv.
- Mark: Hvorfor denne vegringen?
- Enkelte er veldig ukonfortable med å bli assosert med kristendommen. Den etterkristne kulturen kritiserer religionen for å være en krigshisser, maktmisbruker og beskytter av “utvalgte” nasjoner. Folk spør seg derfor om man bør gjøre et skille mellom Jesu vei og det som kalles kristendom. Jeg synes det hjelper å si at det er en forskjell. Jesu vei er ikke å si at Gud har kalt oss til å gå til krig. George Bush sa at han jevnlig hadde sin stille stund der han prøvde å høre hva Jesus hadde å si. I neste øyeblikk beordret han bombing og krig. For oss som lever i et slikt land, hvor vi har venner som er fiendtlige til denne typen kristendom, hjelper det å kunne si at Jesu vei er noe annet. I urkirken var dessuten kristen et ord andre brukte om de som fulgte Veien. Jeg tror kanskje det ville vært bedre om vi kunne overlate til andre å finne ut hva vi er, og hvis de da sier at vi ligner vår læremester, så ville det være en ære å bli kalt en mini-Jesus.

- Men definerer dere dere ikke bort fra kirken, når dere kutter bruken av slike ord? Ser du faren for at Emerging Church ender opp som lukkede og arrogante elitegrupper og i verste fall kulter?

- Jeg mener at Emerging Church er en slags profetbevegelse. Forandring kommer alltid fra ørkenen, har det blitt sagt, fra ytterkantene. San Francisco er en åndelig ørken. En etterkristen by. Og her holder vi til og driver lokale eksperimenter. Jeg mener det er bedre å risikere å bli kjetterstemplet enn å ikke gjøre noe som helst. Så la oss eksperimentere, finne nye måter å følge Jesus på. Dessuten: En stor del av grunnen til at jeg er så mye på reise er nettopp for å holde god kontakt med den tradisjonelle kirken. Jeg forkynner i pinsekirker, i Ungdom i Oppdrag og andre evangelikale sammenhenger, pluss at jeg har startet et nettverk for pastorer i San Francisco. Vi vil være en del av den store kirka, men som en profetrøst.

Noen måneder er gått. Dojo’en er over. Hvordan gikk det å kombinere faste og aktivisme? STREK har snakket med to av deltakerne, Tom Bible og Melissa Hinn.

Tom: – De som lever som slaver og som er ofre for human trafficking lever som regel under forhold hvor de ofte må gå sultne. Da vi holdt på med dojoen, fikk jeg se bilder av radmagre mennesker som satt og vevde tepper bak jerngittervinduer. Gjennom fasten følte jeg at jeg knyttet en slags forbindelse med dem. På et vis kom jeg på nivå med dem, og forsto mer av hva de daglig må gjennomgå. Hver gang jeg kjente på sulten ble jeg minnet om dojoen, så begynte jeg å be for de vi skulle hjelpe. Fasten førte meg vekk fra det å alltid å være mett og ha det godt. Jeg tok ikke lenger godene for gitt; jeg ble mer takknemlig for det jeg har.

Melissa: – Jeg har en liten baby og er midt i ammeperioden. Derfor måtte jeg finne en alternativ form for faste. Jeg bestemte meg derfor for å faste fra alle typer innkjøp. Gikk jeg tom for melk, ja, så var jeg tom for melk til fastedøgnet var over. Dessuten fastet jeg fra alle andre innkjøp enn mat de seks ukene dojoen pågikk. Å faste slik viste meg hvor mye jeg faktisk (forbruker?) trenger i hverdagen. Da behovene meldte seg ble jeg minnet på dojoen. Det er så mye som skjer i hverdagen som kan få meg til å miste fokus og glemme de viktige sakene. Jeg har vært involvert i anti-slaverisaken i ni år nå, gjennom i ulike grupper og organisasjoner, men ingen av disse har vært basert på noen form for tro. For meg er faste en trosbasert praksis. Derfor minnet den meg om hvorfor jeg faktisk bryr meg om denne saken: At jeg tror på en Gud som har skapt alle mennesker til å bli elsket, beskyttet og tatt hånd om.
- Fikk fasten noen innvirkning på bønnelivet?
Tom: – Jeg ba oftere enn normalt. Jeg prøver å be hver morgen, men i løpet av resten av dagen ber jeg sjelden. Da jeg fastet brukte jeg tiden jeg normalt ville brukt på et måltid til å be og meditere over det vi jobbet med. Jeg følte meg nærmere Gud mens jeg holdt på med dette. Det skapte en slags kjedereaksjon. Gjennom fastingen kom jeg nærmere Gud, som jeg vet bryr seg om disse menneskene og det gjorde meg mer engasjert for å gjøre noe. Men det gikk også andre veien. Når jeg gjorde noe for disse menneskene førte det meg tilbake igjen til Guds kjærlighet og omsorg. Men jeg tror begge deler – både fasten og aktivismen – må være på plass for at dette skal skje. Jeg mener, tenk på alle som ber og faster uten at det fører til noe engasjement for en bedre verden? Og hvor mange aktivister er det ikke som har et anstrengt forhold til kirka?

Melissa: – Jeg ba nok mer de dagene jeg fastet enn hva jeg vanligvis gjør. Det å ha en baby og bo i en by med et lass av bruktsjapper for babyklær gjør man lett dropper innom mens man er ute og går. Jeg husker en gang underveis i dojoen at jeg tok med meg Isabella inn i en second hand butikk og begynte å titte rundt. Jeg fant en nydelig liten ting jeg hadde så lyst å kjøpe til Isabella, men så kom jeg på fastingen og dermed saken jeg jobbet for. Og dermed begynte jeg isteden å be, sammen med Isabella. Jeg vet ikke hvor mye hun forstår av sånt ennå, men jeg synes det er fint å ta med meg henne inn i kommunikasjonen med Gud.
Hva med synlige resultater av dojo’en?

Tom og Melissa peker på følgende:
■ De seks ukene forandret dem som deltok.
■ Aksjonen satte farge på bydelen ved markante PR-tiltak.
■ Deltakerne i dojo’en sluttet seg til kampen mot forslaget “Proposition K”, som ville gjøre bordellvirksomhet lovlig i San Francisco. Forslaget lå lenge an til å få flertall, men vinden snudde og resultatet ble et klart nei.
■ Alle som var med i dojo’en skrev brev til senatorer fra sine hjemstater med bønn om å skjerpet beskyttelse for trafficking-ofre.

Uke 7/8

Joh 19,30

30 Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet.

Om fattigdom, grådighet og det kunstige skillet mellom åndelighet og sosialt engasjement

Det er et par spennende tråder for tiden på verdidebatt.no, som jeg naturlig nok har slengt meg på.

Den ene har generalsekretær i Misjonsalliansen, Oddmund Køhn, startet opp. Køhn snur på fattigdomsbekjempelsen utfordringer mot oss selv som rike vestlige kristne, og mener at det er mye lettere å fokusere på å bekjempe fattigdom enn kampen mot egen grådighet.

Den andre tråden ble startet av Jørn Lemvik, generalsekretær i Digni (tidligere Norsk misjons bistandsnemnd). Lemvik mener at det kunstige skillet mellom kirkens åndelige mandat og sosialt engasjement motarbeider helheten som kunne gitt kirkene sprengkraft som sosiale bevegelser.

Virkelig vel verdt lesingen begge tråder, og sleng dere på debatten.

Jeg er fremdeles sulten…

I was hungry and you formed a humanities group to discuss my hunger.

I was imprisoned and you crept off quietly to your chapel and prayed for my release.

I was naked and in your mind you debated the morality of my appearance.

I was sick and you knelt and thanked God for your health.

I was homeless and you preached to me the spiritual love of God.

I was lonely and you left me alone to pray for me.

You seem so holy, so close to God,

But I am still very hungry –and lonely –and cold.

 

John Stott, Issues facing Christians today

Uke 5/6

Joh 17,20-23 

20 Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. 21 Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. 22 Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: 23 jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg